Across the universe

Vinteren 2008 ble det feiret et 40-årsjubileum for The Beatles' innspilling av Across the universe med det klingende refrenget: "Nothing's gonna change my world".
Av Jostein Gaarder
Fredag 01. nov 2013

Innspillingen skjedde i Abbey Road 4. februar 1968 mot slutten av den korte perioden da bandet lot seg nære av indisk filosofi og meditasjon under veiledning av Maharishi Mahesh Yogi. Epoken varte fra høsten 1967 til våren 1968 da det med ett var nye vinder i luften, jeg tenker på studentopprøret og alt som skjedde våren og sommeren 1968. Across the universe ble derfor lagt på hylla inntil gruppen lot seg overtale til å donere låten og innspillingen til en charity-LP til støtte for World Wildlife Fund. Først etter en rekke nye mikser og arrangementer ble sangen så tatt med på albumet Let it be i 1970.

Forut for 4. februar for fem år siden ble så hele verden oppfordret til å spille Across the universe på gater og torg, på skoler og i hjemmene, på nøyaktig samme tidspunkt verden over, på dette som skulle bli klodens aller første Across the universe day. Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA sluttet seg til feiringen, og samme dag sendte NASA den 40 år gamle Beatles-låten bokstavelig talt "across the universe" rettet mot Stella Polaris eller Nordstjernen 431 lysår fra vårt eget solsystem. Det hører med til historien at Maharishi Mahesh Yogi ved et yppig sammentreff døde samme natt som NASA sendte låten han hadde vært med på å inspirere, ut i verdensrommet.

Nothing's gonna change my world … Men vi har grunn til å stille spørsmålet: Hvordan vil verden se ut når radiobølgene fra NASA når sitt mål 431 år etter at de historiske radiosignalene ble sendt ut i verdensrommet? Det er i året 2439. Og la oss bare for å sette tidsbolkene i relieff se 431 år tilbake i tid. Vi befinner oss da i året 1577. Christian 4 ble født dette året, det ble maleren Rubens også. El Greco bosatte seg i Spania, og Elizabeth 1 er på høyden av sin makt. William Shakespeare er 13 år gammel, og det er 23 år til Giordano Bruno blir brent på bålet på Campo dei Fiori fordi han hadde hevdet verdensrommets uendelighet.

Men her skal det først og fremst tenkes fremover. Hvordan er forholdene på denne planeten når mantraet "Nothing's gonna change my world" har nådd sitt fjerne bestemmelsessted der ute? 431 lysår er faktisk akkurat på grensen av hvor langt ut vi er i stand til å sende signaler overhodet, eller eventuelt hvor langt ute vi kan motta slike signaler fra. Utenfor en radius på ca 400 lysår har vi ingen mulighet til å kommunisere med eventuelle sivilisasjoner der ute, skjønt med en radius på 400 lysår snakker vi i virkeligheten bare om en avkrok av universet. Vår egen galakse har en diameter på ca 80.000 lysår, og vi må et par millioner lysår ut i det intergalaktiske rom for å nå vår nærmeste nabogalakse, Andromedatåken. Men dit ut kan vår slekt altså aldri rekke fram med noe SOS, eller med noe "Nothing's gonna change my world".

I Nordstjernens nærmeste omgivelser mottas John Lennons tekst i året 2439, men så må det gå ytterligere 431 år før et mulig svar kan komme tilbake til oss. Da skriver vi 2870. Hvordan ser det ut her da? Hvor mange har en klokkertro på at det vil finnes en sivilisasjon på denne planeten som er parat til å ta imot disse radiosignalene som er kommet oss i retur fra "across the universe"?

En forutsetning for kontakt med eventuelle sivilisasjoner der ute er at vi klarer å holde kontakt med våre egne etterkommere. Da må vi dessuten klare å leve i en årvåken nærkontakt med de fundamentale livsbetingelsene på vår egen planet.

Hva er tid? Først kommer individets horisont, så kommer familiens, kulturens og skriftkulturens horisont, men så kommer også det vi kaller geologisk tid, vi stammer fra noen firfotinger som krabbet opp fra havet for drøye 350 millioner år siden. I siste instans forholder vi oss dessuten til en kosmisk tidsakse. Vi lever i et univers som er ca 13,7 milliarder år gammelt.

Men disse tidsavsnittene er i virkeligheten ikke så fjerne fra hverandre som de kan synes ved første øyekast. Vi har grunn til å føle oss hjemme i universet. Kloden vi lever på er nokså nøyaktig 1/ 3 av universets alder, og den dyrerekken vi tilhører, virveldyrene, har eksistert i hele ti prosent av Jordens og dette solsystemets levetid. Mer uendelig enn som så er ikke dette universet. Eller også omvendt: så substansielt dyptloddende er våre røtter og vårt slektskap med det universelle jordsmonn. Det tok noen milliarder år å skape oss. Det tar faktisk noen milliarder år å skape et menneske. Men vil vi overleve det tredje årtusen?

Mennesket er kanskje det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet, jeg mener en svimlende fornemmelse av hele dette veldige universet vi er en essensiell del av. Da er det ikke bare et globalt ansvar å bevare livsbetingelsene på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar.