Prisvinner Eva Jolys tale på prisutdelingen

Jeg er stolt over å være prisvinneren for 2012. Det er oppmuntrende å oppleve at kampen mot korrupsjon og for miljøet er belønnet av en så anerkjent internasjonal moralsk autoritet som Sofiestiftelsen. Det er en pris som kaller på våre høyeste mål: på tross av grusomhetene og hardheten i vår verden er vi ikke bare skjebnens fanger. Som Alberto sier det til Sophie i et av hans første brev: det er én ting vi alle trenger, det er å vite hvem vi er og hvorfor vi lever. Jostein Gaarder har rett: uten selvstendig tenkning og uavhengig handling er vi ikke frie kvinner og menn.  Våre handlinger og våre ord er viktige, vi har mulighet til å påvirke historien mot mer rettferdighet.  Det er verden over kvinner og menn som blir torturert, myrdet, fengslet, påført lidelser og ydmykelser i sin søken etter mer rettferdighet; det er også dem som hver dag ved sine modige handlinger redder verden. Disse kvinner og menn er mer verdige enn jeg til å få prisen.

Det at mitt navn blir satt inn i rekken av prisvinnere er en leksjon i beskjedenhet. Hvordan leve opp til Wangari Matthai, som døde i fjor, eller til Marina da Silva som var presidentkandidat i Brasil? Sammenlignet med deres bragder er mine realisasjoner beskjedne. Wangari var en utrettelig militant for menneskerettigheter og for beskyttelse av naturen, den første afrikanske kvinne som har mottatt Nobels fredspris. Hun har vist veien for millioner av kvinner ved å kjempe mot avskogningen. Hun ble fengslet flere titalls ganger etter å ha lenket seg selv til trær. Hun er blitt symbolet for miljø i Afrika, og med sin bevegelse, The Green Belt Movement, har hun plantet og fått plantet 30 millioner trær.

Marina har bekjempet kynismen til  latifundiaene, innehaverne av store eiendommer, som ødelegger, ofte med maktinnehavernes velsignelse, Amazonas-skogen, og marginaliserer urbefolkningen som bor der. Hun var en enkel militant på grunnivå, og som Wangari, ble hun miljøvernminister i sitt land. Hun gikk av da hun konstaterte at på tross av sine anstrengelser, ikke klarte å forhindre den massive destruksjonen av verdens ‘grønne lunge’ og at befolkningen hele tiden sank inn i en større elendighet.

Disse to personene har tre ting felles: de er kvinner, de har slåss for utvikling og for miljøet i landene sine.  For å føre sine kamper har de måttet slåss mot korrupsjonen som forvitrer det sivile og politiske samfunn i landene sine.

Jeg vil først si at planetens fremtid avhenger av kvinnene.

Det forsto jeg da jeg møtte japanske kvinner noen få kilometer fra Fukushima. Jeg så deres lidelser og på samme tid, deres vilje til å slåss mot atomkraftgalskapen og for fremtiden til de kommende generasjoner.

Jeg forstod det da jeg snakket med kvinnene i Dunkerque, nord i Frankrike, enkene til ofrene for asbest som har sett sine ektefeller dø i grusomme lidelser.

Jeg forstod det i møte med senegalesiske kvinner i Dakar, som kjemper for at familiene deres skal overleve når tekstilmarkedet og jordbruksmarkedet åpnes, og etter at den europeiske fiskeflåten har tømt havet og ødelagt næringsgrunnlaget for de lokale fiskerne.

Det er kvinnene i India fra Chipko-bevegelsen som mobiliserte motstanden mot avskogningen. Det er kvinnene og barna i Syria som betaler en altfor høy pris til Assad klanens barbari. Over alt hvor kvinnene har handlet mot krisen, mot ødeleggelse av miljøet, diktaturet og mot fattigdommen, har de også sett sammenhengen med den patriarkalske volden mot kvinnene, mot folket, mot naturen. Om finansverden som ikke har noe ansikt, har fattigdommen et spesifikt kvinnelig ansikt: tilgangen til jord, til arbeid, til kreditt, til tjenester er spesielt vanskelig for kvinner.

Wangaari og Marina har skjønt at krig og fred, ødeleggelse eller beskyttelse av naturen, brudd på eller forsvar av menneskerettigheter og demokratiske rettigheter, fattigdom eller velvære, tilstedeværelse av moralske og spirituelle verdier, forståelse eller ikke av medmennesker, ikke er isolerte fenomener som man kan analysere separat og uavhengig av hverandre. De er sammenkoblet, og må bli forstått fra denne synsvinkelen.  Det er i dag en opplagt sammenheng mellom korrupsjon, fattigdom og forverringen av miljøkrisen.  Det er sant at korrupsjon alltid har funnet sted, men i vår verdenslandsby hvor politikken for ofte er administrasjon, så ser vi tydelig hvilken kreftsvulst korrupsjonen er. Den understreker det uutholdelige i sosiale ulikheter. Den undergraver ærlig arbeid. Der det er mest korrupsjon er det alltid mye fattigdom. Der det er korrupsjon er miljøet alltid truet.  Siden miljøet ble senter for profitt har korrupsjonen også inntatt dette markedet.  Lederne i multinasjonale energiselskaper eller utvinningsindustrier kaprer naturressursene i utviklingsland, støtter opp om diktaturer og lar miljøet bli ødelagt. Korrupte tjenestemenn lar skip, fylt med giftstoffer eller farlig avfall, komme inn til havnene og lar dem fritt spre giftstoffene som er farlige for befolkningen. Korrupte politikere beriker seg på å la multinasjonale selskaper kjøpe eller leie den fruktbare jorden for 99 år og utsulter på den måten befolkningen. De som har dyrket jorden, etterkommere av bønder i århundrer, men uten papirer på at de eier jorden, blir fratatt sine rettigheter og sulter, før de flytter inn til de stadig voksende metropolene og øker antallet vanskeligste som forsøker å overleve der. Korrupte tollere lar den italienske økomafien innvadere Øst-Europa for å lagre ulovlig farlig industriavfall der. Korrupsjon blir observert på hvert stadium av distribusjon av vann: fra utarbeidelse av vannpolitikken og etableringen av budsjettet, til måten man fakturerer på. Korrupsjonen angår alle land, rike og fattige. I utviklingsland øker korrupsjonen prisen på tilkoblingen til distribusjonsnettet med 30 %. Korrupsjon er ikke bare et moralsk spørsmål. Det er et politisk, sosialt og miljø spørsmål.

Korrupsjon er et verdensomspennende fenomen som har en høy politisk, sosial, økonomisk, helse og miljø pris. Korrupsjon er et angrep på menneskerettighetene og på demokratiets fundamenter. Den undergraver samfunnstilhørligheten og medfører tap av befolkningens tillit til institusjonene og lederne. Korrupsjonen flater ut skillet på det offentlige og det private. Dette skillet karakteriserer rettsstaten. Ved å privatisere staten til fordel for sine personlige behov, eller for en klans behov, sitt partis, sin families behov, svekker den korrumperende og den korrupte staten, og ødelegger statens legitimitet.  De benekter også borgernes like tilgang til markedene, til jobbene og til offentlige tilbud, og destabiliserer på denne måten staten.

Jeg hadde først observert disse fenomenene som etterforskningsdommer i Paris. Siden i mitt arbeid for justis og utenriksdepartementet i Norge og for Norad. Vi satte kampen mot korrupsjon sentralt i Norges bistandsarbeid. Vi dannet ’Corruption Hunters Network’ med likesinnede etterforskere for å forsterke arbeidet mot korrupsjon. Etter hvert besluttet jeg å bli politiker. Om man ikke bare vil påpeke porøsiteten og medviten mellom makten og pengene, men også foreslå løsninger, er det nødvendig på et visst tidspunkt å velge denne veien. Det er det Wangari og Marina har gjort før meg.  De valgte også den grønne politikken, fordi grønn politikk ikke er en ideologi reservert for de rike og privilegerte. I utviklingsland og i fremvoksende økonomier er miljøpolitikk svaret på de fattigstes behov. Miljøpolitikk er ikke en luksus for de rike. Det å bevare fellesgodene er en livsforsikring for de fattige. Når vannet, jorden, luften blir varer, det er da milliarder av menneskeliv settes i fare øyeblikkelig.

Jeg vil nå legge frem de midlene vi har til rådighet for å bygge en mer rettferdig verden, med verdighet til alle. Først trenger vi en ny grunnlegging av verdensorden. Det verktøyet vi i dag rår over ble laget etter slutten av 2. verdenskrig og tilpasset den kalde krigen.  Det er ikke lenger tilpasset det 21. århundrets verden, hvor multipolariteten, globaliseringen og en verdensomfattende innenrikspolitikk er blitt reglen.  FN er blitt et registreringsorgan for massakre. WTO en instans for arbitrering mellom multinasjonale selskaper og rike land. Den nye verdensorden kan bare bli til om vi er i stand til å innføre rettsstaten på verdensbasis. Dertil trenger vi å ha en overordnet verdensrett som skal være hevet over den internasjonale rett, som egentlig bare er en interstatelig rett. Menneskerettserklæringen av 1948 har utarbeidet sterkere og mer universelle verdier enn de som ligger i FN traktaten som var produktet av et kompromiss av nasjonene som hadde vunnet den 2. verdenskrig. Vi blir nødt til å velge mellom de to oppfatningene.

Deretter må vi komme skatteparadisene til livs. De skaper en verdensomspennende apartheid og en mafiamodel for økonomien. Disse fristedene for kriminalitet og lovløs finans hvitvasker penger fra kriminelle handlinger, fra narkotikahandel og menneskehandel, men muliggjør også de multinasjonale selskapenes ekstravagante fortjenester.  De ulovelige og ukontrollerte pengestrømmene spiller en hovedrolle i destabiliseringen av stater og verdensøkonomien.  De nærer spekulasjonene mot valutaene. Det er enorme summer som er kumulert over årtier for å unngå beskatning og etterforsking. Skatteparadiser er i dag steder hvor en parallell verden blir organisert, en verden med båter registrert i ”flaggstater”, delokaliseringer og frisoner.  Halvparten av finanstransaksjonene går gjennom skatteparadisene, utenfor rettstaten. De lager sin egen egoistiske suverenitet offshore, hvor andre interessenter er utelukket, basert på banksekretesse og ustraffethet.

Og tilslutt må vi etablere en verdensstatus for fellesgoder: for vann, for klima, for energi, for ikke fornybare ressurser, for det levende, for frø, for kunnskap. For å beskytte disse goder må det opprettes et internasjonalt rettsorgan som en Verdensorganisasjon for Miljø, med straffemuligheter og en egen seksjon i Den Internasjonale straffedomstol for miljøforbrytelser som kan anses som forbrytelser mot menneskeheten.

For at disse reformene skal kunne fullbyrdes trenger vi en dyp forandring i mentaliteten. Sansen for fellesskapets goder er over alt på vikende front til fordel for egoistiske og merkantile verdier. Om eliten og folkemeningen ikke reagerer energisk på massedestruksjonsvåpnene som mangel på etikk og respekt for loven er, vil det sivilisasjonsprosjektet Europa er bærer av, langsomt dø ut. Jeg nekter å akseptere ideen om at vi må underkaste oss et nytt oligarki skapt av penger. De fattiges makt er mye sterkere når den settes i bevegelse: Gandhi, Martin Luther King, Nelson Mandela og mange mange flere har bevist at den kraften kan flytte fjell.

La oss alle hige etter den verden som burde finnes. Selv om vi vet at undertrykkelsen alltid vil finnes blant oss, kan vi fortsette å søke etter rettferdighet og verdighet. Selv om vi vet at det alltid vil finnes kriger, kan vi lete etter fred. Det er hele verdens håp. I det 20. århundre, og i dette begynnende 21. århundre, har vi vært i stand til å innføre det største system av internasjonal rett og internasjonale institusjoner som menneskeheten har noen gang hatt. Vi må ta god hånd om det, fordi det har vært bygget opp takket være store ofre og uendelig stort arbeid, vi skal hegne om det som den skatten det er. Om vi er i stand til å få opinionen til å skjønne verdien for menneskeheten av den arven vi har fått, da vil det bli lettere å beskytte den, utvide den og få til noe enda mer ambisiøst for de kommende generasjoner.  Vi må tenke på menneskehetens framtid. Det er de kommende generasjoner vi må tenke på, og ikke bare på vårt tidsledd. Måten vi forurenser på setter menneskehetens framtid på spill. Vi må bli bevisste på at vi ikke eier jorden, vi er bare leietakere, vi kan ikke gjøre hva som helst på en hvilken som helst måte.

Om vi ønsker å kunne løse våre uenigheter på en fredelig måte, må vi også behandle grunnen til konflikter, fordi fred, det er ikke bare fravær av konflikt, det er også at rettferdigheten er tilstede. Om vi klarer å gjøre rettferdigheten tilstedeværende, da kan vi leve i en fredelig verden. Det er av alle disse grunner at forsvaret av verdiene rettferdighet, integritet, verdighet er så viktig. Om vi skal klare å komme ut av et samfunn med mistillit, så må vi skjønne at kampen mot korrupsjon ikke er en byrde, men den helt nødvendige betingelse for at vi får selvtilliten tilbake. Korrupsjonen fyrer opp under urettferdigheten. Kampen mot urettferdighet har alltid vært i hjertet av alle verdens omveltninger. I dag er urettferdighet i sentrum for indignasjon og opprør i hele verden.  Om vi kombinerer kampen mot urettferdighet og kampen for miljøet og for planeten, så gir det oss gode grunner til å tro på at en mer rettferdig verden er mulig. Dette kollosale prosjektet er vårt felles anliggende. (notre affaire à tous). Jeg som har levd flere profesjonelle liv, mitt kompass har alltid vært det samme: bekjempe urettferdighet overalt hvor den finnes.

Det er med en stor lykke, med stolthet og håp jeg mottar denne oppmerksomheten.

Denne prisen gir meg en ny kraft, men også nytt ansvar.

Jeg takker dere for tilliten.

Jeg vil gjøre alt for å vise meg prisen verdig.

Takk.